Dramaqueen
I Tereses verden bør man av og til bryte ut i sang.
19. mars 2026
Regissør Terese Moe Dahle har brukt et helt liv på å skape teater – hvor teater ikke bare er en kunstform, men en måte å være i verden på.
Hun kan knapt høre en tilfeldig sang uten at hun automatisk begynner å se for seg en scene utspille seg.
Karakterer. Bevegelser. Historier.
– Jeg ser et musikal-potensiale i det meste, sier hun ivrig.
Terese sitter henslengt på en publikumsstol i konsertsalen ved Kulturhuset i Namsos.
Her har hun tilbragt et nærmest uendelig antall timer siden hun startet som dramalærer i kulturskolen i Namsos.
Hvert år har elevskaren vokst seg større, og med det har også både forestillingene og arbeidsmengden vokst voldsomt, men det ser ikke Terese mørkt på – tvert imot, hun kan se ut til å trives best under tungt og konstant press.
Blodseriøs og hekta
Flatanger hadde på tidlig 90-tall et aktivt barne- og ungdomsteater, ledet av Hildur Sandø Aagård. Terese var en av dem som fikk komme hjem til henne på privat-timer.
– Det var egentlig min kulturskole.Jeg var blodseriøs og hekta allerede da. Jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle gjøre noe annet.
Ved siden av teateret skrev hun dikt, tegnet og leste alt hun kom over.
– Jeg leste ut biblioteket på Vik før jeg begynte på mellomtrinnet.
Mot underholdningsbransjen
Etter hvert fulgte musikk, dans og drama ved Nauma VGS. Musikkteater ved Solbakken folkehøgskole. Mer musikkteater ved det velrenommerte Bårdar Akademiet i Oslo. Store og små roller i TV-programmer og store teateroppsetninger.
Terese seiler i medvind rett inn i norsk underholdningsbransje – men hennes indre kompass peker utrettelig mot “heim”.
Heim igjen
– Så da flytta jeg hjemover og tok meg jobb hvor enn de ville ha meg. Jeg jobba på campingplassen, i kassa på Rimi, var vikarlærer – gjorde alt mulig rart.
Så kom vendepunktet.
– Jeg ble spurt om å hjelpe til med en dramaforestilling for kulturskolen i Namsos, og etter seks måneder ble jeg ansatt som dramalærer.
Der vokste dramagruppen raskt.
– Den gikk fra sju til over seksti elever på kort tid, forteller hun fornøyd.
Etterspurt i regionen
At et ungt regitalent har flyttet hjem til distriktet, går ikke de lokale teaterlagene hus forbi.
Snart tikker det inn forespørsler om regioppdrag både øst og vest.
– Det startet med regi for Grong teaterlag, og det ga mersmak. Jeg skrev også musikalen “Juletre og julefred” mens jeg var hjemme i permisjon med datteren min. Den satte jeg opp i Flatanger i tre år på rad, og det var kjempepopulært.
Siden har hun satt opp en rekke forestillinger i regionen, blant annet Robin Hood, Rockulven og Bamsen er borte.
– Noen husker kanskje også Tango for tre, som jeg gjorde i Namsos sammen med May-Britt Stene og Olav Andre Gravseth.
Hun har også jobbet i mange år med Høylandet Familieteater, med forestillinger annethvert år – ofte med ansvar for både regi, scenografi og koreografi.
Alt dette skjer på ettermiddag, kveld og i helger – i tillegg til full stilling i kulturskolen.
Sommerferie? Nei
Men da tar hun seg sikkert en god og lang sommerferie da, tenker du kanskje?
Da tenker du feil.
På Leka satt en avdanket journalist og puslet med manus på et utendørs musikalteater om det sagnomsuste ørnerovet, og han hadde planer om å hente inn en instruktør fra Trøndelag Teater for å scenesette det hele. Men via sin venn og komponist Terje Adde, blir manusforfatteren tipset om å satse på Terese i stedet – og det skal vise seg å bli en god avgjørelse.
Med det ryker også eventuelle planer Terese måtte hatt om en ferie.
–Ørnerovet ble en stor publikumssuksess, og selv om det nok var ganske kaotisk bak kulissene, så lærte vi mye, og satte det opp igjen året etter til like stor åtgaum fra publikum, forklarer hun stolt.
I tillegg til regi og koreografi, spiller hun selv rollen som ørnemor.
Fra Ørnerovet - Leif Terje Nilsen - Et under
Streng i regi
Som regissør kan Terese være tydelig.
– Mine elever og skuespillere vet hva jeg forventer, og de respekterer det. Jeg kan nok være veldig streng, men samtidig liker jeg å tro at jeg balanserer den harde linjen med en god dose humor og selvironi – i min jobb er alt dette nødvendig for å få et godt resultat, og som de som jobber med meg vet; jeg gir meg ikke før jeg får det akkurat som jeg har tenkt, forteller hun lattermildt.
En livslang drøm
Nå jobber hun med en forestilling hun har hatt i hodet i mange år.
Musikalen «Stakkars Klovn», basert på tekstene til Terje Tysland. Forestillingen samler over 80 skuespillere fra hele Namdalen.
– Faren min var stor fan, så jeg har vokst opp med musikken hans. Det er så mye musikal-potensiale i musikken til Tysland, jeg ser det så tydelig for meg. Det er egentlig en livslang drøm som går i oppfyllelse.
Hun har skrevet manuset selv, og skriveprosessen er alltid den samme.
– Musikk er alltid utgangspunktet mitt. Jeg finner sangene først, og bygger historien rundt dem. Historien er bygget rundt karakterene som Tysland har skrevet om i sangene sine. Med 300 sanger i katalogen, er det jo litt å velge i.
Fra Stakkars Klovn - Terje Tysland - Stakkars Klovn
Underholdning først
Terese er flaska opp på revy og musikaler, og det legger sitt preg på hennes historieformidling.
– Jeg liker at det er musikk og dans involvert; jeg er ikke så glad i “rent” teater. Det må skje noe mer, det må være underholdende.
Ikke så rart, da hun nevner Hege Schøyen, Kjersti Holmen og Øivind Blunck som sine forbilder.
– Det er den gode gamle humoren jeg liker best. Gi meg heller “Fjols til fjells” og Leif Juster foran enhver standup eller “roast”, sier hun ettertenksomt.
Travelt år
At Terese tok valget om å flytte vekk fra hovedstadens mange muligheter, ser ikke til å ha hatt nevneverdig negativ innvirkning på hennes karriere, og hennes kalender er like mye en krigssone nå, som den alltid har vært.
– Dette året blir blir også et travelt ett ja, sukker hun, men med et fornøyd drag over ansiktet.
– Jeg har tre store prosjekter gjennom året, i tillegg til min faste jobb. I tillegg har jeg en del spennende forespørsler om andre prosjekter jeg må ta stilling til. Det handler mest om å finne en balanse mellom jobb, prosjekter og familieliv. Nå er heldigvis også mine barn greit involvert, med at min førstefødte, Nora, går i sin mors fotspor på Baardar i Oslo, Iris har funnet sin greie med sang og musikk, og minstemann Liam allerede viser tendenser til å trekkes mot rampelyset.
Ett mål igjen
Terese påstår derimot å ha ingen ambisjoner om å trå inn i rampelyset igjen, men det er muligens en påstand vi må ta med en klype salt – til høsten har hun selv en rolle å fylle i “Stakkars Klovn”, som den slitne trebarnsmoren og aleneforsørgeren Liv.
Men det er fortsatt andre mål, lengre fremme.
– Jeg har enda ikke vunnet NM i Revy på Høylandet. Vi har vært i finalen, men altså ikke vunnet. Det står øverst på listen min nå, sier hun selvsikkert.
Så da er alle revyfolk advart, the game is on.
