Rock & realisme

På begynnelsen av 90-tallet var Namsos stedet å være dersom du bar på en rockestjernedrøm. Da snakket ingen om Rock City, og byråkratene var fortsatt godt gjemt – mest sannsynlig på et kontor i Steinkjer.

Åge og DDE var allerede blitt Norgesvenner, men for unge musikere i Namsos var de foreløpig mest forbilder i arbeidsmoral. DumDum Boys og Motorpsycho – tung rock og grunge fra statene og kontinentet – var målestokken.

Kunstfagene på Nauma var en smeltedigel av kreativitet, og musikklinja var selve juvelen. Midt i dette kreative kaoset sitter Daniel Viken. Hva livet skal by på aner han ikke. Men én ting er sikkert: Gitaren skal henge lavt på knærne, og forsterkeren skal stå på 11.

Plater i stua

Sønn av Frode Viken. Selveste. Trønderrockens skald.

Man kunne lett tro at det var faren som plantet gitaren i hendene hans. Men nei. Familien Viken styres nemlig av en matriark med både god musikksmak og et behov for å spille den høyt. Det er morens popmusikk som blir snøballen som skal rulle videre.

– Det var mye musikk hjemme, og en stor platesamling i stua. Men det var min mor som hadde den mest tilnærmelige musikksmaken. Hun kunne sette på Supertramp, og da var stemninga umiddelbart god. Fattern hørte på mye rart – en del mer outrerte greier – så det tok noen år før jeg skjønte den greia.

– Min første kassett kjøpte jeg for egne penger som seksåring, og det var A-ha. Min første CD var Megadeth. Og da onkel Bjørn lånte meg plater med Kiss, Poison og Metallica, ja da var det ingen vei tilbake. Da ble det rock, sier Daniel med et fornøyd glis.

Hjemme på Bjørum

Klokka er midt på dagen, og Daniel er godt i gang med frokosten.

Fra det særegne «månehuset» oppe i lia på Bjørum ser han ut over byen han både elsker å forlate – og som han elsker å komme hjem til. Her har han bodd i 18 år. Dette er hjemmet han deler med samboeren Line og deres flokk på seks.

– Starten på året er som regel hviletid i min bransje, sier han mens tre speilegg havner på fatet og kaffekanna fylles til randen.

En grå, fluffy katt, nylig fylt og feiret ett år, river entusiastisk hele huset samtidig, uten å lage en lyd.

– For min del vil tiden fram mot påske være viet til små prosjekter og litt tjon, før jeg etter hvert drar på en liten turné med Terje Tysland. Resten av året blir stort sett på veien med DDE. Festivalsommer, eventjobber, kulturhus og juleturné.

Katten flyr som Lynvingen gjennom lufta – fra høyt oppe ved taket og rett ned på kjøkkenbenken. Den ser et øyeblikk dumt på matfar før den firer seg ned langs listeverket og forsvinner ut av syne.

Fra basseng til band

Selv om Daniel er oppvokst med musikk og farens artisteri, var han på ingen måte påtvunget å plukke opp gitaren. Heller tvert imot – han måtte finne veien inn i musikken selv.

– Jeg var en habil svømmer, skal du vite. Bestemora mi jobbet i gammelbassenget, og jeg hadde mine timer der. Nok til at de rette folka la merke til det.

Han smiler litt.

– Men så har du denne idretten hvor talenter skal dyrkes fram, og alvoret slår inn ganske tidlig. Mulig det er min forakt for autoriteter, men allerede da kjente jeg at det ikke funka for meg.

Samtidig sitter beste kameraten hjemme og spiller husorgel. Når «Det var en gang et menneske» – altså Toccata og Fuge i d-moll av Bach – strømmer ut av fingrene på kameraten, vekkes noe hos Daniel.

– Det gjorde inntrykk, vet du.

De neste to årene sliter han seg gjennom orgeltimer på kulturskolen.

Til slutt er det gitaren som vinner.

Og et talent avdekkes.

Transit-øyeblikket

I 1992 gir DumDum Boys ut Transit, og det blir et definerende øyeblikk for Daniel.

– Jeg fikk den plata i gave, og ble vel umiddelbart fan av DumDum Boys. Det er jeg for øvrig den dag i dag også.

Men det er noe annet som fanger oppmerksomheten.

– Jeg la merke til gitaren som gitarist Kjartan Kristiansen hadde rundt halsen. En Mosrite. Den måtte jeg ha.

Han forklarer at gitaren er usigelig tøff å se på – men egentlig en ganske dårlig skrangle-gitar.

Det kan han leve med.

– Jeg går utelukkende etter utseende når jeg kjøper gitar, sier han lattermildt.

– Hvis den er god å spille på, er det bare en bonus.

Den filosofien har fått en praktisk konsekvens.

– På den måten har jeg etter hvert lært meg å sette opp og fikse gitarene selv. Og det har jo blitt noen gitarer etter hvert.

Arven etter Frode

Flinke folk får seg gjerne jobb.

Daniel ble fort en ettertraktet gitarist og spilte i flere år i Grannes, Nullskattesnylterne og etter hvert med Terje Tysland.

I etterkant av farens tragiske bortgang ender Daniel opp med å overta sin fars plass i DDE – en rolle han fyller med en blanding av dyp respekt og nødvendig distanse.

– Jeg snakker ofte om dem, ikke oss, innrømmer han.

For Daniel er DDE fortsatt farens livsverk og prosjekt. Selv om han nå står der selv, føles det fortsatt som om han forvalter noe som tilhørte faren.

– Faren min skrev sanger som folk skulle like. Sanger som ga dem et friminutt fra hverdagen. Jeg liker den tanken godt, selv om jeg nok er mer fan av en realistisk tilnærming til livet.

Han trekker litt på skuldrene.

– Verden går jo til helvete. Det ser vi jo bevis på hele tida.

– Noen vil kanskje kalle det pessimisme. Jeg kaller det realisme.

Når scenelyset slukker

På tross av et travelt artistliv er det hverdagene Daniel trives best i.

– Jeg er avhengig av mye alenetid når jeg ikke er ute og reiser. Da er det meg og katten her hjemme. Da kan jeg bake surdeigsbrød og lage mat – jeg elsker å stå på kjøkkenet, gjerne med et glass vin.

Han har også funnet en ny hobby.

– I tillegg har jeg heldigvis funnet glede i styrketrening.

Han nikker mot kaffekoppen.

– Det er en fin balansegang. En god måte å lade batteriene på.

Katten er kommet til syne igjen. Den har funnet en flekk på stua uten kloremerker, og sånn kan man jo ikke ha det, tenker den muligens, før den smyger ut i boden for å kvesse klørne.